Min reise har vært lang og til tider har den vært mørk og strevsom. Andre ganger vakker og omgitt av sol og nydelige farger. Den har kanskje vært mer anstrengende enn den har vært lett.
Veien har vært fylt med uvisshet. Skogen sto tett. Fjellene var høye og mørket var skremmende. Men hele tiden, selv i tåke, bare som et knapphullshode av lys, fantes en bitte liten ledestjerne.
Jeg har vært både klok og uklok. Jeg har blitt elsket, sviktet og forlatt. Jeg har selv elsket, sviktet og forlatt. Jeg har blitt såret ubevisst og bevisst – men jeg har også selv såret andre med viten og uvitenhet. Jeg har elsket dypt, gitt meg hen med kropp og sjel. Kledd meg naken og latt meg såre. Til tross for dype sår har jeg fortsatt reisen, i håp og tro, mot kjærlighet og frihet.
Reisen fortsetter med nye, blanke ark. Sider skal igjen fylles med ord. Med tanker, følelser, hendelser og drømmer. Jeg har funnet min ledestjerne jeg vil følge. Den lyser, skinner og vil vise meg riktig vei.
Til dere som fortsatt er bortkomne i mørket: Måtte dere finne en havn når dere trenger den. Måtte dere finne lysningen i skogen. Lyset er der – venter på oss. Vi må på hver vår måte reise videre til vi finner det.
Finn din styrke – ditt mot. Vær målbevisst og tålmodig. Det vil gi visdom  – og visdom vil gi håpet styrke.
Velkommen til deg som ønsker å følge meg på min reise.

 

BlogguratRatix.no Rating

Tips oss hvis dette innlegget er upassende