Hun sitter på en nedslitt, oppskrapet benk i en nesten folketom park. Benken er velbrukt – spart for vedlikehold gjennom flere år, kanskje tiår. En slik benk som står ute året rundt uten at andre enn de som bruker den, bryr seg.  
Hun sitter alene med hodet i lett vinkel og stirrer med et blått blikk ut i intet. Noen få sjeler passerer men hun enser dem ikke. Sitter i sin egen tankefulle verden og blikket er matt. Følelsesløst. Tomt. Som om alt rundt ikke eksisterer, bare flyter forbi som en ugjennomtrengelig masse – som om hun selv er usynlig for alle som går forbi.  
”Om du vil, så er du”, tenker hun, men klarer ikke å tenke tanken helt ferdig, for hun vet ikke hva hun vil eller hva hun er akkurat nå.  
”Er jeg noe for noen, eller er jeg bare et menneske i en mengde av forbipasserende. Nøytral, grålig – gjennomsiktig?"
Hun rister litt på hodet for å komme ut av denne tidløse transen hun befinner seg i – det tar noen sekunder før hun klarer å blinke med øynene – fokusere klart igjen.
Hun lar øynene hvile på en gammel kvinne som lydløst har satt seg ned på benken. Den gamle har uttallige linjer i et magert ansikt som hver for seg forteller én historie om et langt, levd liv. Hun møter blikket hennes og to varme, blå, øyne smelter sammen med hennes egne. 
Kvinnen smiler og nikker svakt med hodet. Det er et eller annet i blikket hennes som viser forståelse. Som om hun kan lese tanker som en åpen bok.  Hun vil trekke til seg blikket, men klarer ikke helt å rive seg løs fra denne gamle kvinnens blikk.  
”Vend ansiktet ditt mot sola, jenta mi, og legg skyggene bak deg – livet skal leves i lyset, og ikke i mørket”, sier den gamle, før hun reiser seg noe ustødig opp.
Hun retter ut en gammel kropp, vender ansiktet et øyeblikk opp mot sola, før hun nikker smilende adjø og rusler sakte videre inn i lyset som omfavner dagen.
BlogguratRatix.no Rating

Tips oss hvis dette innlegget er upassende