Hun setter seg ned i den myke sofaen. Krøller seg sammen med bena opp under seg. Sliten. Det har vært noen lange og strevsomme dager.

 

"Mye å gjøre. Mye å ta tak i. Så faens mye det er akkurat nå", sier hun til seg selv, og kjenner at stresset har satt seg i skuldrene og nakken. Muskulaturen er hard. Steinhard.

 

Det begynner å mørkne ute. Dagen er snart over og om en liten time vil det være helt mørkt. Likevel orker hun ikke å reise seg opp for å skru på lysene. Det grålige lyset i rommet er behagelig og sklir rett inn i tankene hennes. Passer perfekt – som om den siste biten i puslespillet er puslet.

 

Hun kjenner at hun har lyst til å gi de grå tankene plass nå. Ikke skyve de vekk som hun vanligvis pleier. Hun tenker på ting hun ikke har lyst til å dele med noen. Ingen vil forstå hvordan hun har det akkurat nå. Ingen vil forstå om de ikke har opplevd det samme selv.

 

"Tøm deg, bli ferdig", hvisker hun til seg selv, idet hun kjenner en vond og ensom følelse av tomhet bre seg innvendig og former en sår klump som vokser og for første gang på lenge gråter hun.

 

Hun lar tårene strømme fritt. Det kjennes godt. Befriende.

 

 "Nå trenger du ikke å holde tilbake lenger, tenker hun med et forløsende smil rundt munnen, ”nå kan du slippe taket helt” 

 

Én etter én grå tanke kan endelig erstattes med små, varme, dryppende tårer.

 

BlogguratRatix.no Rating

Tips oss hvis dette innlegget er upassende