Hun kjenner det kalde høstregnet piske henne i ansiktet i det hun løper i jevn takt bortover skogstien. Varmen brer seg sakte ut i kroppen. Hjertet slår raskere. Musklene jobber bra. Salt svette blander seg med friske dråper av regn. Varmt møter kaldt, en egen mikstur, som renner ned ansiktet hennes, før de når haken og drypper videre ned på bakken og blir borte blant råttent høstløv. 

Hun er alene på skogstien. Ikke et eneste menneske er å skue blant regntunge bjørkegrener som henger med høstens siste løvblader. De bladene som ikke vil gi slipp riktig enda, men som klamrer seg fast til det som har gitt livsnødvendig næring gjennom et liv med både solskinn og uvær. 

Hun senker farten, stopper til slutt helt opp. Pusten går raskt. Dampende røyk kommer fra munnen hennes under hvert utpust.

 ”Klamrer jeg meg fast? Vil jeg ikke gi slipp?” tenker hun mens hun ser på et brungult løv som henger i ensom majestet på grenen foran henne. Livløst, glinsende av regn. 

”Skal jeg henge fast til jeg visner? Til det ikke er mer igjen av meg? Fargeløst og dødt?” 

Blikket flakker og en velkjent følelse av tomhet fortoner seg i kroppen hennes før hun lar øynene hvile på den regnvåte stien foran seg. Blikket trekkes mot et enslig løvblad, som blant alt det døde, lyser mot henne i vakre farger. Hun bøyer seg ned og plukker det opp. Bladet har enda et skjær av grønt.

”Du tok farvel før det var for sent, før du visnet helt. Kanskje på jakt etter noe annet som kunne gi deg det du trengte - ny næring?"  

Hun retter seg sakte opp, lar løvbladet skli ut gjennom de regnvåte fingrene hennes. Det blafrer lett – som sommerfuglvinger – før det daler ned på bakken, og blir liggende igjen, alene. Overlatt til seg selv og livets skjebne…

 

BlogguratRatix.no Rating

Tips oss hvis dette innlegget er upassende