I mangel på skrivelyst i disse kaosdager, så legger jeg ut en tekst jeg skrev for et år siden…og ser, også i år, frem mot vår og varmere tider…Man kan jo IKKE gi opp :-)

Hun lar solen gjøre seg varm der hun sitter på huk ute på balkongen. Hun lener ryggen inntil veggen og vender ansiktet opp mot de varme strålene. Det er en vakker morgen. Himmelbuen er lyseblå og skyfri. Det er enda er det så tidlig at de eneste lydene er en svak dur fra motorveien i det fjerne og småfuglene som kvitrer ivrig i tretoppene rundt.

 

Hun smiler og lukker øynene i det skarpe lyset.

 

Nå er den kalde og vonde vinteren over, tenker hun, den har vært lang og hard i år.

 

Hun fører et krus varm kaffe til munnen og tar en stor slurk. Den varme vesken brer seg nedover hals og bryst. Det kjennes godt og hun liker følelsen det gir. Følelsen av det lille håpet hun merker vokse seg i takt med at våren og sommeren nærmer seg. Et håp om varme. Et håp om glede.

 

Denne våren og sommeren skal bli fin. Det skal spire og gro og fylles med sterke farger.   Vinterens mørke og livløse skal igjen bli erstattet av det vakre og levende.

 

Hun setter fra seg koppen på det lille, runde bordet og lirker frem en sigarett fra pakken som ligger ved siden av. Hun lar tommelen rulle vant over lighteren og flammen reiser seg høy, klar og vakker foran øynene hennes.

 

Hun ser på den. Bergtatt. Blikket låser seg, som om hun er hypnotisert, av den oransje flammen. Hun kjenner en brusende følelse i mellomgulvet, før hun bryter hypnosen og fører lighteren mot sigaretten. En rødlig glo brer seg sakte nedover sigaretten i det hun inhalerer.

 

Velkommen, varme. Velkommen, vakre flamme.

Denne gangen skal du få ekte næring slik at du kan brenne lenge.

 

Brenne evig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende