Det vonde slipper taket. 

 

Smilet erstatter tårene om kvelden når jeg legger meg. Hjelpende ord fra et sted langt unna, hviskes meg stille i øret om å legge ting bak meg og gå videre. 

 

Fra et sted jeg ikke kan se men som jeg vet eksisterer.

 

Skyggen av deg henger fremdeles igjen i bilder som kommer når jeg lukker øynene om kvelden. Konturene av smilet ditt som smitter så lett og den varme stemmen din som får meg til å slappe av, ruller som en sakte film i det jeg sovner, og vi møtes i drømmene.

 

Når jeg våkner så vet jeg at det bare er en drøm. 

Uvirkelig, men virkelig. 

Fin uansett, fordi den drar meg vekk fra fortiden og geleider meg inn i fremtiden.

 

Virkelig, men uvirkelig.

Fin uansett, fordi den får meg til å glemme at jeg er alene og huske at jeg kan skyve ensomheten vekk – bestemme meg for at jeg ikke trenger den. Bestemme meg for at den ikke får kontrollere meg mer.

 

Skyggene av deg henger fremdeles igjen og de varme øynene dine forteller meg at du forstår. Du vet. Du kjenner deg igjen – og jeg ser meg selv i blikket ditt.

 

To fremmede, men likevel kjente. Så fjærnt, men likevel nært.

 

En verden så underlig – så uforutsigbar. Så merkelig og uforståelig.

 

…men fin uansett….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende