Hun skrev navnet hans i snøen med snirklende håndskrift mens tårene trillet ned vinterkalde kinn og blandet seg med våt snø som kom dalende ned fra den mørke nattehimmelen.

Han var der, et sted hun ikke kunne se. Bak de høye, mørke fjellene som ruvet rundt henne og sperret sikten. Likevel visste hun at han var der, for hun hadde kjent den varme pusten hans i nakken og følt den nære, gode tryggheten i armene hans.

Hun så på de hvite krystallene som mykt la seg til rette på bakken. Også der hvor navnet hans sto skrevet, som om de ville viske det ut og slette alle spor.

“Jeg er ikke klar for å viske deg ut. Jeg vil ikke viske deg ut”, tenkte hun, mens hun skrev navnet hans på nytt.

Hun hadde åpnet døren, og han hadde satt foten innenfor – men hun hadde skjøvet han tilbake og stengt døren igjen. Hun angret på det – for kortvarig lykke var bedre enn ingen, og hun visste at tankene ikke ville slippe taket før håpet gjorde. Og hun håpet, selv om det virket umulig, så håpet hun.

Hun tørket vekk tårene med en kald håndflate og dro dunjakken tettere omkring seg. Hun frøs og kjente kroppen reagere på kulden. Håret var blitt fuktig og klebret seg ubehagelig til ansiktet hennes. Det var tid for å komme seg inn. Inn i varmen.

Hun lot blikket hvile på navnet hans en siste gang og visste at det ville være vekk i løpet av få timer. Slettet.

“Det blir borte for alle som ser, men vil fremdeles være risset inn i håpet som jeg gjemmer innerst der ingen ser.”

Snøen…

Nå kommer snøen og vinteren er her igjen
himmelen er ladet med hvite krystaller
som pynter opp rundt våre hjem
nå ligger den her å se hvor hvit den er

Alt er så stille første vinterdag
vi trår litt forsiktig og lytter andektig
til lyden av lekende barn
det var i går kveld der den kom
helt av seg selv

Men tenker du på sommeren når du fryser?
Drømmer du deg bort når det er kaldt?
Og det knirker i gulvet av kulde i huset vi bor i.
da trekker jeg meg inntill deg.

Inntil deg.

(CC Cowboys – snøen)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende