Retroen slår i veggene rundt. ”Så stygt at det er kult”, tenker hun og smiler litt for seg selv. Hun sitter på samme sted som for nøyaktig tre uker siden. Samme sted, men ikke ved samme bord.

Rød rock`n roll venter rundt en sving – en svak kurve der ny lyd på gammel tekst dukker opp.

En loslitt kaptein står klar til å ta av, til å lette. Til å buklande uten hjul. Til å bli hjulpet opp eller dratt ned. Krasjlande.

Stemningen er satt, men ikke alderen. En blanding av generasjoner henger rundt slitte bord og noen føler seg som hjemme, mens andre tråkker usikkert rundt, som forvirrede høns. De vet ikke hva de kommer til, eller hva de har dratt fra – men de fleste vet at det er musikk de har kommet for å høre, og vet de ikke det, er de statister i en verden hvor anarkister regjerer.

Et nabolandsk tolkning av forbudte ord fra en annen verden. En verden hun ikke kjenner. En verden hvor blod glinser rødt i fraser av politisk poesi. Som om selve livet hang på hver stavelse.

Han får applaus, den svenske stemmen med kassegitaren. Han synger nakent og rent. Cornelis, sier én, og hun tenker hvordan punken ble pop, at verden tok et steg videre, men at stemmene aldri dør. De er der fremdeles, de sterke stemmene som aldri forstummer, selv om tiden tikker fremover. Stemmene som er farlig for regimet, men elsket av folket.

Hun lytter til tonene, til akkordene og ordene mens stemmesurret utenfor tyder på at mange ører er døve. De har ikke kommet for å høre, for å lytte.

Hun lukker øynene og lar seg forføre av russiske rytmer – suger til seg ordene som kraftfylt strømmer mot henne. Ord om sorgens smerte, om livet og om døden.

“På min ena sida avgrunden, på min andra side stupet och jag piskar mina häster längs med vägen, langs med djupet. Jag kan inte andas längre, dricker vind och äter dimma och jag vet med farlig glädje: Detta är min sista timma”, synger han og hun tenker at det er mørkt og dystert men likevel ikke. For det han synger er bare sannheten. Sannheten om at livet tar slutt – for alle.

Men likevel, de er der fremdeles – stemmene som aldri forstummer, selv om tiden tikker fremover. De sterke stemmene som er farlig for de maktkåte, men elsket av folket.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende