”Så ung hun er”, tenkte jeg, første gangen jeg så dere sammen.

 

Det var lørdag og solen skinte fra skyfri himmel. Gatene var fylt med glade mennesker som priset varmen med lettkledde kropper.

 

Dere gikk i sakte tempo nedover Bogstadveien. Jeg merket at pulsen økte da dere nærmet dere, og jeg tenkte i et usikkert øyeblikk at jeg måtte komme meg vekk, men jeg gjorde det ikke. Jeg tok et nervøst drag av sigaretten. Blåste røyken raskt ut og visste uten å ha sett etter, at dere bare var noen meter unna.

 

Jeg møtte blikket ditt i det dere passerte meg utenfor Kaffe & Krem. Det varte noen sekunder for lenge. Så mye for lenge at jeg kjente suget i magen. Den velkjente følelsen av savn og lengsel. Følelsene som hadde slått rot og næret seg på drømmene jeg hadde. Drømmene som var fastbrente og ikke ville slippe taket. Drømmen om deg.

 

Jeg snudde meg etter noen sekunder og fulgte dere med blikket helt til dere forsvant i folkemengden.

 

”Dere er sammen, men likevel ikke” tenkte jeg.

 

Dere hadde gått tett, men det var likevel ingen synlig nærkontakt. Ingen hender som flettet seg. Ingen omfavnelse eller berøring.

 

Hun var en mørk skjønnhet. Vakker og sensuell, men ung. Så mye yngre enn deg. ”Kjærlighet har ingen alder”, sa du – men jeg tror ikke du trodde på det helt selv. Det var kanskje de kveldene du ikke helt trodde, at du kom til meg. Du savnet noen å snakke med. Noen som skjønte deg og det dype du hadde inni deg. Jeg var den du kunne tømme deg til og som hadde de riktige ordene tilbake. Som forstod mørket like godt som lyset.

 

”Hvorfor tør du ikke tro”, hadde jeg spurt – ”hvorfor vil du ikke ha noe mer enn det du har nå?”

 

”Akkurat nå er det nok”, svarte du meg – og jeg tenkte at det ville det være lenge om du ikke stoppet opp, så fremover og ikke bare levde for en dag av gangen.

 

Jeg slapp ned den ferdigrøkte sigaretten på bakken. Tråkket på den av gammel vane og rev meg løs fra tankene som spant rundt som en karusell i hodet mitt.

 

”Hun er så ung”, tenkte jeg nok en gang – og visste at du ville trenge noe mer når akkurat nok ikke var godt nok. Når akkurat nok smeltet sammen med akkurat alt.

 

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende