Jeg sitter på ei smal brygge nede ved elvebredden. Det er høstluft, men sola skinner og varmer på én måte selv om den kalde nordavinden smyger seg rundt meg og forsøker å bekjempe varmen. Som om den vil fortelle meg at jeg må søke andre steder etter noe som kan varme.

Jeg omfavner bena, som om det var en elskers kropp. Klamrer meg fast. Redd for å slippe, for så å miste.

 

Jeg blir sittende slik en stund før jeg finner frem iPod`en og blar til sangen jeg vil høre. Jeg slipper hodetelefonene over ørene og trykker play.

 

“Hard to bring out some things with a deadend mind
Oh, don’t you know there is no credential
Oh, not at all essential
Hard to bring out small things with a deadend mind
Oh, you didn’t feel the sea or invent the moon
How did it all occur so soon”

 

Akkurat der og da er det bare meg og musikken. Alt annet stenger jeg ute. Eller inne. Jeg vet ikke helt hvor, men jeg lar ikke tankene som surrer feste seg. Akkurat nå, orker jeg ikke tenke.

 

Jeg flyter med ordene Med tonene. Bassen blir min egen puls. Ordene i teksten blir mine og stemmen som synger, min egen.

 

Om noen hadde sett meg, ville de ha sett lepper som formet lydløse ord i et ansikt som stengte verden ute bak lukkede øyne. Om noen hadde ropt navnet mitt, ville jeg ikke ha hørt. Om noen hadde lagt hånden på skulderen min, ville jeg ikke ha merket det.

 

Akkurat nå, der i øyeblikket, er jeg ett med musikken. Jeg har flyktet fra virkeligheten og svever et sted, mellom noe, som ikke er synlig for andre. En sfære som bare er min.

 

Låten fader ut og jeg blunker med øynene for å rive meg løs fra stedet jeg har vært. Strekker ut bena som har sovnet i omfavnelsen. Det prikker ubehagelig i den ene leggen, men det hjelper meg tilbake til den virkelige verden.

 

Jeg kjenner en hånd på skulderen. Den gir varme gjennom bomullsjakken jeg har på meg. Jeg vender ansiktet opp mot der jeg vet du står og møter blikket ditt.

 

Du smiler.

 

Jeg smiler tilbake.

 

Jeg legger hånden min på din. Den er mye varmere enn min.

 

Holder den fast.

 

Du sier ingenting. Ikke jeg heller. Likevel fører vi en stille samtale med øynene og gjennom varmen som sprer seg mellom hendene våre.

 

Du løsriver deg forsiktig, men uten å slippe hånden min helt.

 

”Jeg må gå nå”, sier du. Jeg nikker svakt. Samtykker taust. Jeg slipper hånden din og du stryker meg på kinnet før du vender om og går.

 

Jeg ser etter deg. Jeg tror du vet det – at blikket mitt følger deg, for skrittene dine virker tunge, som om blikket mitt drar deg tilbake. Holder deg igjen.

 

Men du snur deg ikke.

 

”Jeg fikk låne deg noen timer, men lånte timer er ikke mye å varme seg på”, tenker jeg og på nytt ønsker jeg å flykte til sfæren hvor tankene ikke fester seg.

 

Jeg henter frem iPod`en og finner frem samme sang. Trykker play.

 

Jeg flyter med ordene Med tonene. Bassen blir min egen puls. Ordene i teksten blir mine og stemmen som synger, min egen.

 

”So I finally fall behind
With a deadend mind
I wasted all this time
With a deadend mind
A deadend mind
A deadend mind”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende