Det er rimfrostnatt.

Det hvite rimet glinser som krystaller på bakken og henger som vakre isdekorasjoner i trærne rundt.

Det er stille. Fredelig.

Ingen menneskestemmer eller støy fra trafikk. Kun himmelen, den frostdekte bakken og henne.

Månen stiger opp av de florlette skyene som ligger mot horisonten. Den voksende lysstripen fra månen skinner gradvis sterkere.

Hun ligger på ryggen på den kalde marken og kjenner kulden krype gjennom jeans og boblejakke. Likevel blir hun liggende slik. Sanser og trekker inn den kalde, friske lufta. Det river litt i nesen, men det føles deilig. Befriende.

Hun lar blikket hvile på de blinkende stjernene som også lyser opp nattehimmelen. Hun finner Karlsvognen, Store Bjørn, og Polarstjernen – stjernen som skinner klarere enn de fleste andre. “Nordstjerna kalles du også – fordi du viser hvor retning nord er”, tenker hun – og får litt hjemlengsel til mørke Nordlandsnetter hvor Nordlyset danser seg gjennom natta.

Et stjerneskudd blafrer noen sekunder før det er borte. Hun lukker øynene og vet hun må ønske seg noe. Hun ønsker – og hun ønsker så sterkt at det knyter seg i hjertet.

Hun ønsker seg kjærlighet.
Hun ønsker seg han.

Det er rimfrostnatt.
Et stjerneskudd blafrer noen sekunder før det er borte. Men det blafrer nok til å gi håp til en drøm. Nok til å gi drømmen håp.

Hun ønsker seg kjærlighet.
Hun ønsker seg han.

(Kilde Bilde: http://7915.vgb.no/2006/02/28/se-etter-stjerneskudd-i-natt/)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende