”Hadde jeg ikke elsket deg, hadde jeg aldri klart å knulle deg”, sa han med forakt i stemmen. ”Da jeg så deg naken for første gang, holdt jeg på å spy”, fortsatte han syrlig.

Hun krympet seg og kjente mellomgulvet trekke seg sammen. Smerten i brystet var intens. Tårene presset på og hun hadde problemer med å holde de tilbake.

Hun ville ikke at han skulle se hvor mye akkurat disse ordene såret henne. Hun ville ikke gi han den gleden. Men han visste.
Han visste akkurat hva han skulle si for å såre henne på verst tenkelige måte.

Hun tenkte tilbake på alle gangene hun hadde stått naken foran speilet. Studert seg selv. Mislikt det hun så. Selvtillit hadde aldri vært hennes venn.

”Ingen andre vil orke å ta i deg engang! Du er jævlig heldig som har hatt èn som faktisk har orket”

Han hadde ladet sin AG3. Skudd etter skudd traff de – ordene hans. Hun forsøkte å stå oppreist. Forsvare seg, men hun orket snart ikke mer.

Hun lot tårene strømme og visste at ordene hun hørte kom til å gi varige brennmerker i sjela.

Hjertet hadde krympet – trukket seg sammen. Det var blitt lite og forsvarsløst. Hun visste at kroppen jobbet på spreng med å bygge opp vegger av stål rundt hjertet. Ugjennomtrengelig, kaldt stål som kunne beskytte det lille som nå var igjen.

Aldri skulle hun slippe noen så tett igjen. Aldri skulle hun la seg være tilgjengelig for det som kunne gi sår og indre smerte. Aldri mer skulle hun gi seg hen i tåpelig, naiv tro på det største.

Kaldt, hardt stål skulle nå stenge alle mulige veier inn. Alle veier ut.

Hun lot armene falle ned langs kroppen i utmattelse. Hun så på han en siste gang, før hun snudde seg, og gikk.

Aldri mer vil hun snu seg for å gå tilbake.

Aldri mer…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende