”Jeg hater deg”, ropte hun, mens tårene flommet ned kinnene.
”Du har ødelagt alt. Du har ødelagt meg. Du kan stikke til helvete og jeg vil aldri – ALDRI – se deg igjen”, hikstet hun før hun reiste seg opp og snudde ryggen til.

Hun satte kursen mot døra.

” Silje, stopp!”, ropte han bak henne, men hun fortsatte, uten å snu seg, uten å engang nøle.
”Går du nå, er det over, og vi vet begge at du kommer krypende tilbake i morgen når du har fått tenkt deg om”

Hun nådde døra mens ordene haglet, som granatsplinter, i ryggen hennes. Hun holdt hodet hevet. Han skulle ikke få se smertene i øynene hennes. Han skulle ikke få se at hun var usikker og engstelig.

Høyre hånd la seg rundt dørklinken.

”Silje”, ropte han høyere nå, og hun visste at han hadde reist seg fra stolen og at han var på vei mot henne. Hun nølte, trakk pusten og tenkte i et kort sekund at hun måtte rive opp døra og løpe. Løpe og håpe at han ikke tok henne igjen. Hun måtte komme seg vekk fra dette livet.

Hun kjente frykten krype inn under huden da hånden hans strammet seg rundt håndleddet hennes.

”Slipp meg”, ropte hun. Slipp meg, det gjør vondt”, gjentok hun, mens små glimt av redsel skinte i blikket hennes. Hun visste at han så, og at det fikk han til å føle seg sterkere.

Han hadde overtaket nå.

”Slipp meg, vær så snill å la meg få gå”Hun hørte selv at tonen i stemmen var bedende. Hun møtte blikket hans. Det var skremmende sort. Nattesvart av sinne.

Bilder som hun hadde fortrengt dukket opp bak nettehinnen. Bilder av låste dører. Kamp. Redsel. Tårer. Smerter.

Et og et bilde, festet på hvitt lerret av fortrengte minner, svømte forbi, som om det var en film hun så på. En film hvor hun selv hadde hoverollen.

Han slapp ikke, men strammet grepet. Hun slapp dørklinken automatisk da smertene strømmet oppover armen.

”Du blir her”, hvisket han hest mellom sammenbitte tenner. ”Du blir her til du har bedt om unnskyldning. Nei, du skal ikke bare be om unnskyldning. Du skal krype.”

Hun falt gråtende ned på kne foran bena hans. ”Unnskyld”, hvisket hun.

Hun var for sliten til å ta opp kampen.

Hjernen var for lengst koblet ut. Autopiloten hadde tatt styring.

Hun hadde tapt. Igjen, hadde hun tapt…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende