”Alt du sier irriterer meg”, sa han med en syrlig stemme, i bilen, på vei til Burger King. Hun stirret sjokkert på han, men det var likevel noe bedende i blikket hennes.

Hun håpet at eldstemann i baksetet ikke fikk med seg hva som ble sagt. De hadde nettopp lovet ham et koselig måltid på favorittstedet hans.

Hun kjente en vond følelse bre seg fra mellomgulvet og opp i brystet. Det kom til å bli et måltid som langt i fra ville være koselig. Det ville bli stille og mutt, preget av anstrengt kommunikasjon. Hun visste at hun likevel måtte holde masken, være blid og late som ingenting, for ungenes skyld.

Hun så forsiktig bort på han og kunne tydelig se at han var irritert. Måten munnen hans var dratt ned på og blikket som stirret innbitt ut frontruten.

De gikk sammen inn på Burger King. Det var mye folk og lange køer der, og hun så at det gjorde ham enda mer irritert. Hun tok med seg fireåringen og stilte seg i kø. Han hadde minsten på armen og jaktet etter en barnestol og et ledig bord.

Hun spurte eldstemann om han kunne være snill å løpe bort til de, spørre hva de hadde lyst til å spise. Han løp glad og fornøyd bort, upåvirket av den dårlige stemningen. Heldigvis, tenkte hun.

”Han vil ha uansett”, lo han, med sin barnslige latter, da han kom løpende tilbake.
”Men det har de jo ikke, mamma”, sa han, etter et raskt resonnement. Han snudde seg og løp tilbake igjen.

Hun ble stående å smile litt for seg selv og tenkte at fireåringen hadde jo rett. Det ER jo ingenting på menyen som heter ”uansett”. Hun hadde akkurat rukket å tenke ferdig tanken da hun så han kom gående med raske skritt mot henne. Det lyste sinne i øynene hans.

Han løftet hånden og viste henne fingeren. Helt uten forvarsel og foran alle andre som måtte ha sett. Hun ble stående vantro og kunne nesten ikke begripe det hun hadde sett. Hun lukket øynene og håpet på at fireåringen ikke hadde fått det med seg. Tårene presset på. Hun måtte svelge unna, få bort klumpen og fikk ikke med seg ordene han lirte av seg. Det eneste hun husket var at hun fikk stotret frem at det var guttungen som på egen hånd hadde resonert seg frem. Ikke henne som hadde sendt ham bort til bordet med beskjeden om at ”uansett” ikke fantes.

Måltidet ble som først antatt, spist i stillhet. Hun hadde lyst til å rope og skrike, fortelle han hvor mye han hadde såret henne. Hvor dårlig hun syntes at han behandlet henne. Men barna krevde sitt og forsøket på å være ei blid og glad mamma lyktes bare delvis. Hun kjente at hun tålte lite og maset fra fireåringen fikk henne sint. Den dårlige samvittigheten kom sigende. Det var dette hun ville unngå. Hun ville ikke at det skulle gå ut over ungene.

Bilturen hjem var lang og stille. 90 minutter med skrikende stillhet.

Hun kjørte fort. Ville raskest mulig hjem.

Hun så ryggen på ham i det han forsvant inn i leiligheta. Han hadde overlatt ungene og matvarene til henne.

Hun fant han ute på balkongen. Han hadde åpnet en øl og røykte en sigarett. Hun satte seg ned, tente seg en røyk hun også.
De røykte i stillhet, og hun kjente den vonde, bankende følelsen i brystet.

”Jeg stikker ut en tur”, sa han brått. Hun ble ikke overrasket. Det var slik det alltid var. De kranglet, han stakk ut, ble borte. Av og til kort, men noen ganger lenge.

Hun reiste seg opp etter å ha stumpet røyken, så på han noen sekunder. ”Ja, du kan dra ut å finne noen andre å vise fingeren til”, svarte hun kaldt før hun gikk inn til ungene med en ny dekkhistorie på hvorfor de ble alene nok en kveld.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende