Når man mister kontrollen over seg selv, så mister man alt. Sine egne tanker. Sine egne følelser. Sin egen eksistens.

Hennes verden var hans. Hans var hennes. En boble hvor kjærlighet skulle vare evig og videre inn i evigheten når livet engang tok slutt.

”Vi trenger ingen andre når vi har hverandre”, sa han – og hun lot seg tro det. Hun stolte på han. Men inne der et sted så visste hun at hun trengte noe mer.

Hun trengte vennene sine. Hun trengte familien sin. De hadde snudd ryggen til henne – trodde hun – men det var hun som hadde snudd ryggen til dem. Det var hun som serverte løgner.

”Ser dere ikke at jeg er lykkelig? Ser dere ikke alt det fine han har å tilby? Hvorfor ser dere ikke det samme i han som jeg gjør?”

De så noe annet.

Hun var skuffet og ga moren skylden.

”Fasade, det er det viktigste for deg – fasade og hva andre tror, mener og tenker – det er viktigere for deg enn din egen datters lykke”

Hun hadde såret moren. Hun visste det – og gjorde det med vel viten – for hun trengte ikke henne. Hun hadde alt hun trengte i ham. Det var han som skulle ta vare på henne og det var han som støttet henne når hele verden gikk i mot. Det var han som tørket tårene når hun gråt og savnet de nære båndene hun alltid hadde hatt med foreldrene sine. Kanskje spesielt med faren.

”Du trenger ingen andre. Jeg trenger ingen andre. Vi har hverandre – det er nok.”

”Jeg vet det, og takk for at jeg har deg”, svarte hun alltid – men inne der et sted så raste verden sammen. En og en stein i grunnmuren som foreldrene hadde bygd opp i henne, forsvant.

Hun trengte familien. Hun trengte vennene.

”Jeg snudde ryggen til min familie da de var i mot deg”, fikk hun ofte høre. ”Jeg ofret alt for deg. Du er viktigst. Jeg bryr meg ikke om noen andre i verden enn deg.”
Hun trodde ham. Hun trodde at det måtte være slik. At hun også måtte ofre like mye tilbake.

”Jeg klarer ikke. Jeg blir ulykkelig av å ikke ha familien rundt meg. Vennene. Jeg trenger de!”

”Du elsker ikke sterkt nok. Jeg trenger bare deg. Ingen kan gi meg større lykke. Jeg og du. Du og jeg.”

Og hun trodde ham. Hun ville jo elske like sterkt tilbake. Hun måtte ofre.

”Du er akkurat som moren din”, sa han – ”det alle andre mener betyr mer for deg enn hva du selv ønsker og vil med livet ditt. Alle andre er viktigere enn meg.”
”Det er bare barna som er viktigere enn deg,” svarte hun, et svar som ikke var godt nok. Han ville være likestilt. Viktigst.

Hun famlet i blinde. Hvor var alle? Hvor var hun? Hvem var hun?

Hvem var han?

Hun hadde mistet seg selv. Latt seg fange i nettet av voldsomme krefter styrt av ham som hadde tatt det viktigste i fra henne.

Kontrollen.

”Han var en ukjent som hadde gjemt sitt virkelige jeg. Hun så det ikke før det var for sent. Først da hun hadde mistet kontrollen, så hun hans virkelig vesen og i det øyeblikket var hun ikke i stand til å tenke. Hun var lammet. Svevde vektløst et sted hvor mørket hadde overtaket. Hun hadde mistet alt. Sine egne tanker. Sine egne følelser. Sin egen eksistens.”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende