Farewell forever..

Det var september og Hellas viste seg fra sin vakreste side. Hun satt ute på en liten balkong og sanset de vakre fargene på himmelbuen. Sola hang lavt, som om den balanserte på slakk line, og snart ville den forsvinne ned i det turkisgrønne Middelhavet.

 

Hun trakk pusten dypt inn gjennom nesa og kjente duften av varm, sydlandsk ettermiddag.

 

Han visste ikke at hun var her. Hun hadde rømt vekk fra uhyggen der hjemme i høstkalde Norge. For første gang på lenge, følte hun seg trygg. Likevel var det noe mørkt som kastet skygge over ferieidyllen. Sms`ene som jevnlig tikket inn på telefonen. 

Truende. Spørrende. Bedende. Sinte. Vakre.

 

Men hun svarte ham ikke. Ikke en eneste melding hadde hun svart.

 

Mobilen vibrerte der den lå på det lille plastbordet. Ufrivillig økte pulsen. Hun angret på at hun ikke hadde skaffet seg hemmelig nummer før hun stakk.

 

Hun nølte litt før hun trykket på “les”. Det var en MMS denne gangen.

 

Hun stivnet i stolen da hun åpnet meldingen. Blikket låste seg til bildet av ham med en geværmunning langt inni gapet. 

 

Hun hadde stoppet å puste og kjente smaken av sin egen magesyre da hun leste det enslige ordet som fulgte meldingen;

“Adjø”

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende