Novembernatten legger en hånd over lyset. Ingen stjernedans, intet måneskinn. Bare mørkt og kaldt. Regnet glinser i den sorte asfalten. Lyset fra lyktene gir regnet farger. Som brennende ild. Vakre flammer.

 

Rutene skimrer av tynne regndråper som gråter lydløst.

Stua virker stor og truende i den mørke natta. Hun har ikke orket å tenne lys, ønsker bare å være en del av mørket. Forbipasserende biler kaster lys gjennom vinduene. Maler veggene med dansende fakler.

 

Hun sitter i en brun sofa med bena opp under seg og lener pannen sin mot det ene kneet. Omfavner benet som om det er ham. Holder hardt, redd for å slippe, redd for å miste.

 

Hun er trett, men søvnen vil ikke ta henne. Ikke i natt. Hun er sliten av å tenke, men tankene vil ikke slippe taket. De klamrer seg fast til håpet og lengselen.

 

Hun slipper benet og famler i halvmørke etter iPoden. Hun vet den skal ligge på salongbordet. ”Må bryte stillheten”, tenker hun og finner det hun leter etter. Plasserer hodetelefonene over ørene og finner låten hun vil høre.

 

Musikken smelter stillheten og de myke tonene finner ukjente stier og trenger inn der intet annet får ta plass. ”Det er så vart, så ømt. Det er som vin”, tenker hun og kjenner seg full av lengsel med likevel gir musikken henne det hun søker.

Det gir henne ikke svar, men det gir henne håp.

 

Highway of Light
Lights the way
Into the night
Puts all flesh
Of human spirit
To rest

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende