Kaffen har blitt kald og jeg ligger litt tafatt på sofaen og stirrer ut av det ene vinduet i stua. Snøen laver ned og jeg hører duren fra flymotorene i det de passerer hustaket. I dag ser jeg ikke flyene og de blinkende landingslysene, for himmelen har kledd på seg vinterjakken.

Jeg har lyst til å smile, glede meg over det vakre som er utenfor. Finne litt julestemning og nyte den vakre adventstiden. Men jeg har ikke julestemning. Jeg har ikke stemning for noe, når jeg tenker meg om.

Jeg hadde så mange planer i dag – men nesa renner og hendene er iskalde til tross for at det er varmt og godt i stua. Derfor ligger jeg godt under pleddet, i kosebukse og hettegenser. En varm dusj frister, men det frister ikke å kle av seg. Det frister ikke å kjenne kulden mot huden før de varme strålene tiner den igjen.

Derfor blir jeg liggende.

Jeg har ikke tid til dette, tenker jeg, og stresset kjennes i stive skuldre og øm nakke. Jeg må få gjort unna julegaver, husvask, rydding og, og, og. Det er nesten som om jeg får panikk og pulsen øker selv om jeg ligger rolig, uten bevegelse.

Jeg vet at det ikke hjelper å bli liggende på sofaen.

Men hvor er energien? Hvor er smilet som når øynene? Hvor er latteren og varmen? Hvor er gleden over de små ting?

Jeg har ikke svarene akkurat nå, men jeg vet jeg må gjøre noe for å ikke havne i en ond sirkel. Der har jeg vært før, og vil ikke tilbake.

Isolasjon hjelper ikke. Likevel har jeg avlyst alle planer i dag også. Skylder på helsa, på sykdom. Det er godt å ha noe å gjemme seg bak.

Derfor blir jeg liggende.

Noen ganger skulle jeg ønske at det bare ringte på døra – uten forvarsel. At det sto noen der med et bredt smil og klare planer som det ikke gikk å snakke seg vekk i fra. Noen som dro meg med og ikke tok nei for et nei. Noen som dyttet meg ned i snøen og som fikk frem latteren og smilet. Det smilet som når øynene. Det som er ekte. Det smilet som ikke bare vises utenpå, men som kjennes helt der inne.

Noen ganger skulle jeg ønske at fortiden var nåtiden, og nåtiden var fortiden – tiden der alt var bra, ukomplisert og hvor smilet i øynene varmet kalde sjeler og energien nærmest boblet over.

Men nåtiden er ikke fortiden. Derfor blir jeg liggende her i sofaen. Stirrer ut på snøen som laver ned og venter på at neste fly skal passere hustaket.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende