Faen!

Hun ropte det stille inni seg og kledde på seg jakken. Hun ville hjem! Hun hadde aldri helt funnet formen og tenkte at det var like greit å forlate festen mens leken enda var god.

Stig hadde sagt at han kunne kjøre henne hjem. Det var hun glad for. Det fristet ikke så mye å ta kollektivt i kulden. Hun angret i det hun satte seg inn i bilen. Hun skulle ha tatt banen likevel. 

Faen. Faen. Faen. Kan jeg aldri ta de rette valgene?

Han snakket uavbrutt mens han kjørte, men hun hadde mest lyst til å be ham holde kjeft. Hun orket ikke overfladisk pjatt akkurat nå, for tankene hennes var et helt annet sted.

Likevel svarte hun ja, nei der det passet seg, men det var en annen stemme som overdøvet hele samtalen. Eller – forsøk på samtale. 

Du er så jævla nært nå. Hvorfor?

Hun vendte ansiktet mot vinduet og stirret tomt ut i natten. Gatelysene som blinket utenfor og inn bilvinduet, virket hypnotisk. Stigs stemme ble en summende bilyd i det fjerne som fløt forbi og ble borte. Det var som om lysstrålene fra gatelysene utenfor sugde til seg stemme hans. 

Hun hadde tydeligvis svart feil på et spørsmål, for Stig ble stille og kastet noen merkelige blikk mot henne. Hun kunne ane at han gasset litt på for å komme raskere frem. Hun ga faen. Orket ikke å beklage seg og lente hodet inn mot vinduet. Den kalde ruten hadde en avkjølende effekt på det som foregikk i topplokket.

Hvorfor gjør du dette? Hva er det du er så redd for?

Hun trengte ikke å spørre, fordi hun visste allerede svaret. Hun så ham, leste ham – og akkurat nå var han nær. Hun kunne føle at han tenkte på henne. Det var som om tankene hans krøp inn under overflaten og bladet seg med hennes egne. 

Hjertet slo mot brystet – som om det ville ut. Løpe vekk. Gjemme seg. Hun trakk pusten dypt – et forsøk på å roe ned. Det hjalp litt.

Hun var forberedt på å glemme ham. Gå videre. Men nå var han der igjen. Tok tilbake plassen i tankene, drømmene – som om han merket at hun var i ferd med å skyve ham vekk. 

Hvorfor kan du ikke bare snakke med meg? Ordentlig? Som to av samme art?

De var samme rase, hun og ham. De tenkte likt. De hadde de samme drømmene. Likevel levde de i to forskjellige verdener. Som Tristan og Isolde. Som Romeo og Julie. Hun var ikke en del av hans liv, og han var ikke en del av hennes. Og slik ville det kanskje alltid være? Hun visste kanskje svaret, men av gammel vane, fornektet hun de harde, kalde fakta. 

Gi slipp på det du har, eller la meg være!

Han fortjente ikke tankene hennes og hun hadde lyst til å rope at han måtte slutte å tenke på henne. Slette henne, slik at hun kunne slette ham tilbake. Hun visste at hun ikke klarte å gjøre det først, for så lenge han var der – viste seg, næret han håpet som lå der inne et sted.

Hun hadde lyst til å sparke vekk pidestallen han hadde satt seg selv på. Få ham til å føle hvordan det var å kræsjlande. Falle, ute at noen tok i mot.

Bilen stanset. De var fremme. Hun løsnet beltet og åpnet døren.

Takk for turen. Sorry at jeg er litt fjern. Bare sliten. 

Hun fikk endelig unnskyldt seg og følte et snev av dårlig samvittighet. Stig var jo bare snill mot henne, og hun visste at han likte henne. Mer enn bare som en venn.

Stig nikket og ønsket henne en god natt. Hun møtte blikket hans før hun gikk ut av bilen og hun så noe der som hun bevisst fortrengte med det samme. Hun hadde bestemt seg for å ikke gi andre adgang til noe som egentlig ikke var ledig. Hjertet hennes var ikke ledig. Ikke enda. Det måtte tømmes før det kunne fylles igjen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende