Et sted, langs en elv, mellom noen trær, på et nedslitt bord i tre, er våre navn risset inn. I et hjerte. Fra en tid vi trodde skulle varig evig.

Som et sikkert vårtegn i mai, var du tilbake i drømmene mine. De gode minnene kom til meg under nattens skygger og med sorg i hjertet, tross svunnet tid, husket jeg disse stundene som om det var nåtid og ikke fortid.

Du pleide å holde rundt meg som om ingenting utenifra skulle trenge inn og ødelegge båndet som eksiterte mellom oss. Det var spesielt. Det var sterkt. Kanskje det største? Jeg tar meg i å undre over om det finnes noe bånd som kan erstatte dette? Jeg er enda i tvil om at noen der ute kan snakke til hjertet mitt slik din stemme snakket til mitt.

Jeg leter, men jeg har gått meg vill.

Da morgenens kjølige hender ristet meg våken, ble jeg liggende stille med øynene lukket. Jeg ville ikke slippe taket på drømmen.

Jeg husker en følelse av fortapelse da jeg omsider rev meg ut av drømmens omfavnelse, som om den var virkelig. En stemme, en indre klang, fortalte meg at jeg var i tankene hans enda.

Elsker vi enda, etter så lang tid?

Et sted, langs en elv, mellom noen trær, på et nedslitt bord i tre, er våre navn risset inn. I et hjerte. Fra en tid vi trodde skulle varig evig.

En gang skal jeg finne dette bordet igjen – for å minnes, for å hedre – for å gjenoppleve den største av dem alle – kjærligheten.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende