Hun har ikke kontroll over situasjonen – så lite kontroll som det over hodet er mulig å ha.

Det verker i kroppen hennes. Hun er uvel. Magen sender signaler til hodet – eller kanskje omvendt – hodet sender signaler til magen.

Usikkerheten velter opp i henne, varsellys i alle farger blinker. Det uler i alarmer. Høye lyder som suser i ørene – lyder som vekker kroppens mange sanser.

En høylytt monolog med ulike meninger. Et endeløst virvar av tanker – som kverner rundt, som eltes, som heves til det dobbelte.

Hjertet hennes gjør rundkast, det slår i utakt. Sakte – så fort. Fort – så sakte. Galopperer av sted uten mål og mening. Retningløst.

Øynene hennes lyser, skinner – glitrer. Som stjernedryss på melkeveien. 

Skal hun våge å sanse, våge å kjenne, våge å tørre?

Vil han ta i mot når hun faller…

Denne teksten skrev jeg for noen år siden. Jeg fant den i ei gammel notatblokk og måtte kjenne litt på denne følelsen igjen. Hente den frem og mimre tilbake. Da jeg skrev teksten var jeg virkelig hodestups forelsket, men jeg visste ikke om jeg skulle våge å satse på det, eller gi det opp – feige ut.

Jeg satset den gangen. Det gikk ikke så bra, og det har nok resultert i at dersom jeg nærmer meg en slik følelse nå, så feiger jeg ut.

Om jeg savner denne kriblingen – hormonene som løper løpsk? Ja, av og til så savner jeg følelsen av å være rusa på forelskelse. Kjenne adrenalinet rase rundt i kroppen uten kontroll.

Men ikke enda. Er ikke klar enda. Snart, kanskje.

Hvordan reagerer du når du er forelska?  Klarer man egentlig å beskrive forelskelse godt nok, om ja, hvordan ville du ha beskrevet det?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er rødt og sort – det er rock`n roll.

Jeg sitter på Paragrafen. Stedet er lite og mørkt. På veggene henger det bilder i sort og hvitt, av vakre damer, som sikkert mange har hvilt sine alkoholblanke øyne på. Møblemanget er slitt og er merket av uttallige fester, begivenheter og fylleslag. Det er mye historie i disse veggene. Hadde de bare kunnet snakke, tenker jeg, og må smile litt bare ved tanken.

Jeg løfter blikket opp fra skriveboka som ligger på det slitte bordet. Rundt meg er det liv og leven – og latteren henger løst. Det er ingen som meg her, tenker jeg – og lar blikket sveipe rundt. Ingen sitter alene. Likevel føler jeg meg ikke utilpass. Jeg føler meg fri, og det er fint. Ingen plager meg. Ingen søker selskapet mitt. Jeg får være alene. Det kjennes godt.

Jeg tenker på deg. Ofte, når jeg sitter på steder som dette, fører tankene mine meg til deg. Jeg vet du har vært her. Mange ganger. Det er som om jeg kan føle nærværet ditt. Du er her. Du er nær.
Jeg kan tydelig se smilet ditt. For ikke å snakke om håret! Håret som alltid var i et eneste virvar. De vakre krøllene dine som levde sitt eget liv. Det rødlige som skapte så mye liv. I deg. Rundt deg.

Jeg smiler, når jeg tenker på deg – og på de mange samtalene vi hadde når vi delte sete på bussen, på vei til skolen. Husker du daten vår på Kroa? Vi delte en pizza og tok noen øl. Det ble latter og vennskap, ikke flørt og romantikk.

Det er mange år siden nå, likevel husker jeg deg som den du var da. Ikke som den du ble. Den du ble, kjente jeg ikke så godt. Likevel var du den samme gamle når vi møttes tilfeldig på gata, på konserter, på flyplasser. Du smilte og praten gikk alltid lett. Det var så mye å snakke om – og du var så stolt. Du hadde så mange tanker og drømmer.

Likevel så jeg skyggene.

Det gjorde meg trist. Du skulle jo være livet, gleden – en som fulgte drømmer, ikke den som søkte skyggelandet.

Du har fred rundt deg nå, der du sitter i hvit dress og spiller på rød gitar til englekoret som synger tekstene dine. Rockens englekor, tenker jeg og må smile av bildet jeg har skapt meg.

Du smiler tilbake. Jeg kan føle nærværet ditt.
Du er her. Du er nær.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

”Hadde jeg ikke elsket deg, hadde jeg aldri klart å knulle deg”, sa han med forakt i stemmen. ”Da jeg så deg naken for første gang, holdt jeg på å spy”, fortsatte han syrlig.

Hun krympet seg og kjente mellomgulvet trekke seg sammen. Smerten i brystet var intens. Tårene presset på og hun hadde problemer med å holde de tilbake.

Hun ville ikke at han skulle se hvor mye akkurat disse ordene såret henne. Hun ville ikke gi han den gleden. Men han visste.
Han visste akkurat hva han skulle si for å såre henne på verst tenkelige måte.

Hun tenkte tilbake på alle gangene hun hadde stått naken foran speilet. Studert seg selv. Mislikt det hun så. Selvtillit hadde aldri vært hennes venn.

”Ingen andre vil orke å ta i deg engang! Du er jævlig heldig som har hatt èn som faktisk har orket”

Han hadde ladet sin AG3. Skudd etter skudd traff de – ordene hans. Hun forsøkte å stå oppreist. Forsvare seg, men hun orket snart ikke mer.

Hun lot tårene strømme og visste at ordene hun hørte kom til å gi varige brennmerker i sjela.

Hjertet hadde krympet – trukket seg sammen. Det var blitt lite og forsvarsløst. Hun visste at kroppen jobbet på spreng med å bygge opp vegger av stål rundt hjertet. Ugjennomtrengelig, kaldt stål som kunne beskytte det lille som nå var igjen.

Aldri skulle hun slippe noen så tett igjen. Aldri skulle hun la seg være tilgjengelig for det som kunne gi sår og indre smerte. Aldri mer skulle hun gi seg hen i tåpelig, naiv tro på det største.

Kaldt, hardt stål skulle nå stenge alle mulige veier inn. Alle veier ut.

Hun lot armene falle ned langs kroppen i utmattelse. Hun så på han en siste gang, før hun snudde seg, og gikk.

Aldri mer vil hun snu seg for å gå tilbake.

Aldri mer…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tankene mine har i det siste tatt meg med på reise tilbake i tid – tilbake til byen hvor jeg bodde i to år – vakre Nordens Paris, Tromsø. Jeg vet ikke helt hvorfor, eller hvordan det startet, men tankene mine har søkt tilbake til én jeg traff, ikke i går – men for 12 år siden. 

Stian. 

Han var veldig kjekk, husker jeg. Veltrent og hadde kortklipt, mørkt hår. Men det var øynene hans som jeg først bet meg merke i. Da mine møtte hans – var det som om verden sto stille. Det var de vakreste øynene jeg noen sinne hadde sett. Mørke vipper som markerte øynene hans på en helt spesiell måte. 

Jeg var ung, singel og levde livet som mange andre studenter gjør. Det var en herlig tid. Jeg ville ikke binde meg til én – jeg ville være fri og frank. Flørte – bli betatt, ikke la meg forelske. Jeg brente kanskje noen hjerter og som et resultat av egen hjertesorg var jeg sikkert brutalt kald når noen kom meg for nært. 

Stian var fra Lillehammer og jeg kan enda huske hva han hadde på seg da jeg traff han. Jeans og rutete skjorte med hvit polo under. Jeg kan til og med huske hva jeg selv hadde på meg den kvelden da min studievenninne og jeg var ute på et av byens mange utesteder. 

Vi danset. Vi danset tett. Lår mot lår. Kinn mot kinn. Varm pust bak øret og på hals. Og vi kysset. Mykt, ømt, hardt, lidenskapelig. Jeg smeltet lengtende inn i hans sterke armer mens jeg druknet meg i de vakre øynene hans. 

Stian var befal og hadde sammen med sine kamerater tatt turen helt fra Kirkenes til Tromsø. Grensejegere. Jeg følte meg trygg og tatt vare på den natta.

Søndagen kom så alt for fort – og like raskt som han kom inn i livet mitt, var han vekk. Likevel tenker jeg på han, 12 år etter og lurer på hvordan han har det, hvor han er og hva han gjør. 

Og kanskje skjedde det – det som jeg ikke ønsket skulle skje? Kanskje forelsket jeg meg i Stian? Kanskje det er derfor at tankene mine vender tilbake til det øyeblikket vi delte. Så kort, men et så umistelig vakkert og varmt øyeblikk. 

Stian… 

….tenker du av og til på meg?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En reise, farget av melankoliens mørke – hvor desperasjonen i stemmenes dype røst gir evige arr under vinterblek hud, er over.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Novembersola er usedvanelig varm og sterk. Den henger lavt, som i slakk line, på den klarblå himmelen. En skystripe fra et nylig forbipasserende fly ligger som et ullent slør, skinnende i solstråler, over himmelen i retning nord. En reise over byer, fjell og langstrakte daler, før det når sitt mål - sin endeplass.  

Det ryker fra en kopp med brennende varm kaffe. Vinden blafrer i det lange håret hennes. Sørlig - ikke kald, ikke varm, bare friskt og behagelig. Vinterens første snøfall er snart borte. Smeltet av den milde lufta og av varmen fra sola. Isbelagte vannpytter har igjen fått besøk av det våte. Løvblader svømmer lett i overflaten og gir vannet farger som danser i sollyset.  

Hun stirrer tomt i lufta - på jakt etter et svar, et levende tegn, et signal om at det hun gjør er riktig. Hun er ikke trist, bare tenkende alvorlig. Funderende over livets mange retninger og veivalg. På - og avstigninger, stoppesteder og endeplasser. Hun lar igjen blikket styre opp mot himmelen - i håp om å finne svaret. I håp om at tankene skal klarne.  

En enslig varm tåre renner ned kinnet hennes. Et mykt og usminket kinn. Lager sin egen sti i ansiktets form. Den drypper videre ned på jakkekragen, før den trekkes inn i stoffet og blir borte. Den etterlater seg kun en liten våt flekk - som snart vil tørke og bli borte i varmen fra sola. Hun puster dypt inn - vil ikke gråte. Det er ingen grunn til å gråte akkurat nå.  

Hun kjenner en varm hånd som mykt og trøstende tar hennes kalde og legger det på brystet sitt. Lar henne få kjenne hans bankende hjerte. Hun føler kjærlighet - fjernt, men likevel nært.

Som et snev av vår selv om det er høst…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende