Hun har ikke kontroll over situasjonen – så lite kontroll som det over hodet er mulig å ha.
Det verker i kroppen hennes. Hun er uvel. Magen sender signaler til hodet – eller kanskje omvendt – hodet sender signaler til magen.
Usikkerheten velter opp i henne, varsellys i alle farger blinker. Det uler i alarmer. Høye lyder som suser i ørene – lyder som vekker kroppens mange sanser.
En høylytt monolog med ulike meninger. Et endeløst virvar av tanker – som kverner rundt, som eltes, som heves til det dobbelte.
Hjertet hennes gjør rundkast, det slår i utakt. Sakte – så fort. Fort – så sakte. Galopperer av sted uten mål og mening. Retningløst.
Øynene hennes lyser, skinner – glitrer. Som stjernedryss på melkeveien.
Skal hun våge å sanse, våge å kjenne, våge å tørre?
Vil han ta i mot når hun faller…
Denne teksten skrev jeg for noen år siden. Jeg fant den i ei gammel notatblokk og måtte kjenne litt på denne følelsen igjen. Hente den frem og mimre tilbake. Da jeg skrev teksten var jeg virkelig hodestups forelsket, men jeg visste ikke om jeg skulle våge å satse på det, eller gi det opp – feige ut.
Jeg satset den gangen. Det gikk ikke så bra, og det har nok resultert i at dersom jeg nærmer meg en slik følelse nå, så feiger jeg ut.
Om jeg savner denne kriblingen – hormonene som løper løpsk? Ja, av og til så savner jeg følelsen av å være rusa på forelskelse. Kjenne adrenalinet rase rundt i kroppen uten kontroll.
Men ikke enda. Er ikke klar enda. Snart, kanskje.
Hvordan reagerer du når du er forelska? Klarer man egentlig å beskrive forelskelse godt nok, om ja, hvordan ville du ha beskrevet det?