Melankolien lager mørke skygger som følger meg i dagen, så vel som i natten. Som en katt på vandring i skumring, smyger den seg rundt og gjemmer seg for alt som truer. Likevel blir den liggende på vent til neste bytte viser seg. Observerer, iakttar før den sniker seg lydløst innpå og angriper byttet som står intetanende i mørket.

Skyggene danser lekende rundt byttet og døden vil være den eneste utgang når kjedsomheten inntreffer. Den vender ryggen til og forsvinner like lydløst som den kom.

Som en utenforstående ser jeg offeret ligge igjen å blø. Ensomheten treffer hardt og jeg følger etter skyggen som om det er min eneste venn.

 Det er ikke meg. Ikke den jeg var. Ikke den jeg vil være.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende