Madyoung“I know a girl, a girl called Party – Party Girl. I know she wants more than a party, Party Girl”, synger Bono og jeg i kor. Bassen durer i veggene og jeg skrur volumet opp et par hakk. Gir bang i om naboene hører meg, og fortsetter ubeskjedent duetten med Bono; ”I know a boy, a boy called Trash, Trash Can. I know he does all that he can, wham bam”

Låta tar meg tilbake i tid og jeg blir sittende å tenke på studietiden i Tromsø. Minnene strømmer på, og jeg husker dager uten store bekymringer. Jeg husker smil og latter som alltid satt løst. Jeg husker friheten jeg følte da jeg endelig flyttet hjemmefra. Impulsivitet og naivitet gikk hånd i hanske. Men det var liksom greit. Alt var helt greit da!

Jeg savner den tiden! Faen, som jeg savner den tiden! 

Jeg var 20 år, ”young, free & single”. Partyglad og omsvermet. Nøt det livet hadde å by på. Samhørigheten, fellesskapet og den tryggheten man følte ved å være en del av ”gjengen”. Vi holdt sammen i tykt og tynt og mente de samme tingene (selv om vi egentlig ikke mente det) Like var vi ikke og vi hadde forskjellige roller. Der var en smarting, en sportsidiot, ei moteløve, ei blåøyd og så var det meg da. Jeg var hun med håret som spilte i band. Jeg klimpret gitar og sang ”Don`t look back in anger” og levde som om det var verdens beste motto. Vi pumpa jern på Studio 7, spiste bananer og målte muskler. Vi så ”Fucking Åmål” på kino, og mente at det var verdens kuleste film med verdens feteste soundtrack. Vi ”vorset” i leiligheta til sportsidioten og hørte på Broder Daniel og Roxette og syntes at svenskene var tusen ganger bedre på musikk enn nordmenn. Vi kledde oss i ”baggy” skjorter, slitte olabukser og rocket rundt på ”Dampen” i skinnjakke med sigg i den ene hånden og øl i den andre. 

Vi var verdens kuleste gjeng! 

Jeg minnes forelskelser, hjertesmerte og nye svermerier om hverandre. Jeg trodde jeg hadde kontrollen, men alle hormonene i kroppen spilte meg nok både ett, to og flere puss. Det var så mye som skulle utforskes. Jeg ønsket meg pose. Jeg ønsket meg sekk. Derfor ble ingenting langvarig, med det var liksom greit det også. Jeg hadde ”gjengen” og jeg ville være fri – ”unattached”! Jeg ville feste og ha det gøy. Jeg ville nyte det å være ung. 

Jeg tror jeg klarte det – nyte ungdomstiden til det fulle. Jeg smiler og  og synger videre; “I know a girl, A girl called Party, Party Girl. I know she wants more than a party, Party Girl. I know a boy, A boy called Trampoline. You know what I mean…”.

Om jeg angrer noe? Nei – ikke en eneste ting, tror jeg – du vet; A Party Girl doesn`t look back in anger!

:-)

(Bildet; Mad som 20 år og Party Girl)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende