Vinden blafrer i påtente stearinlys, som lyser opp kafébordene med skinnende varme, i det ytterdøren åpner seg. Jeg løfter blikket automatisk, i ren nyskjerrighet. 

Jeg ser henne. Det er umulig å ikke legge merke til henne. Hun er vakker, som sommerbrisen selv har fønet henne med lune, varme fingrer. 

Hun er velkledd. Jeans av kjent merke. Matchende veske og sko. Hun ser selvsikker ut, der hun lar blikket saumfare lokalet – tydelig på jakt etter noe. Noen. 

Jeg følger henne med blikket og kjenner duften av tung parfyme i det hun passerer bordet mitt. Hun beveger seg elegant. Selv på høye hæler er bevegelsene hennes grasiøse og smidige.

Hun finner et ledig bord rett ved siden av mitt og ser på meg med isblått blikk, før hun setter seg ned og vinker på servitøren. Hun bestiller en flaske vin og to glass.

Hun legger vesken i stolen ved siden av. Fikler litt med jakken før den åpner seg og faller ned på stolryggen bak. Svøper seg som myke hender rundt livet hennes. 

Jeg løfter opp mitt eget vinglass. Kjenner drikken røre varmt ved leppene, før den forsvinner inn i munnen og varmer innsiden deilig, avslappende. Jeg lukker øynene. Senker skuldrene. Nyter stillheten og roen.  

Lave toner av sødmefull musikk strømmer ut i rommet. Jeg liker denne tiden. Tiden før musikken blir høyre, før strømmen av mennesker. Før stillheten blir erstattet med summende stemmer og støyende musikk. 

Det piper fra vesken til kvinnen ved siden av.  Jeg betrakter henne – ser at hun allerede er på glass nummer to og virker for første gang litt usikker. Hun smiler nervøst mot meg, før hun finner frem mobilen fra vesken. Smilet blir borte i det hun leser.  

Jeg kan se at hun blir trist. Vemodig. Hun legger fra seg mobilen på det lille kafébordet. Det lyser enda i displayet når hun på nytt forsyner seg av vinflasken.  Hun drikker fort. Fyller svelget med den røde vesken, som om hun drikker for to.

 ”Du drikker for å døyve smertene – eller kanskje for å vinne tilbake kontrollen?”, tenker jeg, mens jeg ser en liten, ensom tåre renne ned fra øyenkroken hennes. Hun tørker den fort vekk når hun merker at jeg ser på henne. 

Flammene fra lyset på bordet danser i vakre farger som gjenspeiler den triste glansen i øynene hennes. Hun tømmer vinglasset, som om det er vann, før hun brått reiser seg. Hun famler etter jakken, har plutselig hastverk med å komme seg ut. Vekk fra stedet.  

Jeg ser at vinen har gjort henne ustødig i det hun går forbi meg. Og jeg tenker at vinen har stjålet elegansen – eller var det kanskje bare et resultat av meldingen hun fikk? Hun forsvinner ut døra.

Igjen henger lukten av tung parfyme.

“Full på vin, full på følelser”, tenker jeg – og tømmer mitt eget vinglass, før jeg vinker på servitøren etter et nytt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi sitter sammen på den lille fortauskafeen og jeg lar blikket vandre. Suger til meg atmosfæren og trekker inn pusten gjennom nesa for å sanse luktene som henger, som et usynlig slør, rundt oss. 

Hun står rett foran meg, den lille jenta, og det er umulig å ikke legge merke til henne. Hun ser på meg med store og vakre øyne. Sorte, som den mørkeste natten, skinner de. Det er noe magisk ved henne, og jeg blir sittende å se på henne. Bergtatt. Jeg klarer ikke å trekke til meg blikket. Det er som om øynene hennes snakker til mine, roper til meg – lydløst. Jeg kan likevel høre klangen av savn og toner av ensomhet.

Det slår meg at hun virker så mye eldre enn de få årene hun er, ikke bare av utseende, men av det jeg leser i øynene hennes. Hun kan ikke være mer enn 10-11 år og jeg tenker at disse nydelige øynene har sett og opplevd mer enn hva andre jenter på hennes alder har.  

Det ravnsorte håret omkranser et gyllenbrunt ansikt. Et vakkert ansikt med nydelige trekk. De gullbelagte øreringene, som stikker ut ved ørene, og er med på å gi den lille jenta et voksent utseende.  

Hun gjør seg klar til å underholde sammen med en litt eldre mann, midt på Egertorget i hovedstadens paradegate, Karl Johan. Han tar noen grep på en velbrukt gitar, og jeg tenker at det må være jentas bestefar. Han har de samme vakre, mørke øynene – de samme trekkene.

Et liv på reise har satt sine spor og jeg lar blikket mitt hvile noen sekunder på den slitte gitarkassen som er brettet ut foran jenta. Den bærer preg av et liv på farten og rommer historier fra et liv jeg bare kan fundere over.

Hun synger med en vemodig og trist barnestemme. Hun virker uredd, og jeg tenker at det gjør ingenting, at hun ikke treffer tonene helt, for hennes utstråling og selvsikkerhet overskygger det. Det er vakkert, på sin egen måte. 

Jeg kan kjenne noe sårt som stikker i hjertet når jeg følger henne i sangen. Jeg føler en voldsom trang til å legge armene mine rundt henne. Omfavne henne varmt. Fortelle henne at alt kommer til å gå bra, og at jeg er sikker på at livet vil være god mot henne.  

Men jeg er ikke sikker…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Oktoberkvelden legger en hånd over lyset. Månen stiger sakte opp av de florlette skyene som ligger og døser mot horisonten. Den voksende lysstripen fra månen skinner gradvis sterkere, og kjæler, som en fjærlett berøring, med det lange håret hennes.

Hun går alene på skogstien. Himmelen trekker seg sammen mellom høye trær og fjellknauser, som i mørket kan minne om forrevne klippevegger, til det bare er en sprekk over henne med skjæret fra månen som eneste lys.

Det er stille rundt henne – bare lyden av raske skritt i høstløvet bryter stillheten. Hun kan høre sin egen pust og sitt eget hjerte banke. Hun blir sanselig varm.

Hun beveger hånden lekende lett over det ene kinnet, og som et forsiktig kjærtegn, stryker hun vekk litt av det lange håret som har falt mykt ned i ansiktet hennes.

Hjertet hennes gjør et lite rundkast i det hun får øye på han. Varmen brer seg, i takt med pulsen som øker – til kinnene og videre inn i hver eneste celle i kroppen. Hun stanser og stiller seg lydløst i ly av mørket. Betrakter han på avstand med et lekende smil rundt munnen. Øynene, fylt med barnslig glede, gnistrer i mørket.

Han står og lener seg mot en lyktestolpe. Litt hengslengt med bena i kryss foran seg. Det gløder rødt fra sigaretten i det han kaster den i fra seg. Han stikker begge hendene i lomma. Han fryser ikke, men han liker å stå slik. Laidback fyr, ville nok noen kalle han.

Han skvetter plutselig. De milde øynene hans reflekterer smilet når han kjenner to hender smyge seg rundt han bakfra og en trillende latter puster vakre toner inn i ørene hans. Han snur seg brått og griper om hendene hennes. Drar henne bestemt mot seg og legger én hånd i nakken hennes, mens den andre hviler mykt på ryggen.

Hun ser han dypt inn i de varme øynene hans. Blikkene deres smelter sammen før leppene følger etter. Et varmt og mykt kyss, fylt med lidenskap og lengsel. Hun slipper leppene hans og kjenner en varm hånd omkranse sin egen. Hun stryker den forsiktig mens den ligger ømt og varmer hennes egen hånd. Kjærtegner innsiden med følsomme fingertupper før de flettes sammen til én.

Hånd i hånd. Inn i kvelden – lekende i måneskinn.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende