
Vinden blafrer i påtente stearinlys, som lyser opp kafébordene med skinnende varme, i det ytterdøren åpner seg. Jeg løfter blikket automatisk, i ren nyskjerrighet.
Jeg ser henne. Det er umulig å ikke legge merke til henne. Hun er vakker, som sommerbrisen selv har fønet henne med lune, varme fingrer.
Hun er velkledd. Jeans av kjent merke. Matchende veske og sko. Hun ser selvsikker ut, der hun lar blikket saumfare lokalet – tydelig på jakt etter noe. Noen.
Jeg følger henne med blikket og kjenner duften av tung parfyme i det hun passerer bordet mitt. Hun beveger seg elegant. Selv på høye hæler er bevegelsene hennes grasiøse og smidige.
Hun finner et ledig bord rett ved siden av mitt og ser på meg med isblått blikk, før hun setter seg ned og vinker på servitøren. Hun bestiller en flaske vin og to glass.
Hun legger vesken i stolen ved siden av. Fikler litt med jakken før den åpner seg og faller ned på stolryggen bak. Svøper seg som myke hender rundt livet hennes.
Jeg løfter opp mitt eget vinglass. Kjenner drikken røre varmt ved leppene, før den forsvinner inn i munnen og varmer innsiden deilig, avslappende. Jeg lukker øynene. Senker skuldrene. Nyter stillheten og roen.
Lave toner av sødmefull musikk strømmer ut i rommet. Jeg liker denne tiden. Tiden før musikken blir høyre, før strømmen av mennesker. Før stillheten blir erstattet med summende stemmer og støyende musikk.
Det piper fra vesken til kvinnen ved siden av. Jeg betrakter henne – ser at hun allerede er på glass nummer to og virker for første gang litt usikker. Hun smiler nervøst mot meg, før hun finner frem mobilen fra vesken. Smilet blir borte i det hun leser.
Jeg kan se at hun blir trist. Vemodig. Hun legger fra seg mobilen på det lille kafébordet. Det lyser enda i displayet når hun på nytt forsyner seg av vinflasken. Hun drikker fort. Fyller svelget med den røde vesken, som om hun drikker for to.
”Du drikker for å døyve smertene – eller kanskje for å vinne tilbake kontrollen?”, tenker jeg, mens jeg ser en liten, ensom tåre renne ned fra øyenkroken hennes. Hun tørker den fort vekk når hun merker at jeg ser på henne.
Flammene fra lyset på bordet danser i vakre farger som gjenspeiler den triste glansen i øynene hennes. Hun tømmer vinglasset, som om det er vann, før hun brått reiser seg. Hun famler etter jakken, har plutselig hastverk med å komme seg ut. Vekk fra stedet.
Jeg ser at vinen har gjort henne ustødig i det hun går forbi meg. Og jeg tenker at vinen har stjålet elegansen – eller var det kanskje bare et resultat av meldingen hun fikk? Hun forsvinner ut døra.
Igjen henger lukten av tung parfyme.
“Full på vin, full på følelser”, tenker jeg – og tømmer mitt eget vinglass, før jeg vinker på servitøren etter et nytt.